Author: Rannveig, Norwegian Lingonaut. 
(Keep scrolling for Rannveig's original, Norwegian blog post. The English version has been directly translated, not localized.)

I treat myself to a clementine and a handful of peppernuts during my break in my home office. The effect is almost Pavlovian, or should I say Proustian, because a sentimental Christmas song pops into my head: Dear memories come to mind. And so they do, but not just from Christmas.

The air was thick with lilac where I stood, clutching the handlebars of my bike. In front of me stood my fair-haired classmate, with whom I had exchanged secret notes and erasers during school hours. Since we were the only children of divorced parents in the class, we were boyfriend and girlfriend. And since I was now moving to Denmark, our relationship would become long-distance from then on. I had practiced with my hand. Now it was time. I leaned forward without letting go of the bike and stole the first, albeit bone-dry, kiss of my life. "Bye," I said and cycled away.

The world waited, and I packed the finest stationery I had. If I was going to move away from Ås, a small town and the safe haven of my childhood, I would certainly write home about it. 

My first days in the new city were spent making comparisons. Ås had a combined town hall and cinema, while in Odense I could buy slushies at the swimming pool. Ås had the yarn shop An-Ma, the hardware store Erik Johansen, and the shoe store Sko-Jan. Odense had Magasin. 

At school, my Danish classmates looked at me a little strangely. They were nice, but didn't understand a word I said, so I said as little as possible. But every time someone spoke to me in Danish, I had to be careful not to laugh. Not only because I was young, nervous, and therefore giggly, but it seemed to me that all Danes just made up their own idioms, sayings, and proverbs on the spot: "To go cucumber," "get an orange in your turban," "see the giraffe," "send the monkey on." That kind of thing makes you laugh. And based on the rich array of uniquely Danish and completely silly expressions, it seemed that the Danes took themselves less seriously than the Norwegians. 

Well before Advent, Christmas decorations appeared in Odense. Where I came from, there was no question of decorating for Christmas before the first Sunday in Advent, or at the very earliest December 1. The Christmas tree was to be decorated on Christmas Eve. Stumbling into the aforementioned department store in November was therefore a culture shock for my sisters and me. Of course, the shops in Ås also had Christmas decorations: the hardware store Erik Johansen, for example, had a weathered, freckled and rather scary barn gnome randomly placed on a pile of straw in the shop window. The elf had a mechanical arm that moved so that it looked like he was eating porridge with a wooden spoon. Sko-Jan had a small Christmas tree with little Christmas baubles, I think. Several stores had torches outside so that you could see where there was no grit and thus save your neck.

Magazine, on the other hand, had heating cables in the sidewalk, lavish sparkling lighting both externally and internally, and was a gold-dripping fantasy wearing red bows, high heels, cellophane, cashmere coats, silk ribbons, and a scent of cinnamon, cloves, burnt almonds, caramel, marzipan, and licorice, luxurious perfume, hot chocolate, and pine needles. We walked around wide-eyed, taking in the commercial splendor. This was unlike anything we had ever seen before. 

Speaking of which, this year NRK decided to rerun Teodor's Christmas Calendar (1986). As a five-year-old, I loved Teodor, a cuddly teddy bear who got up to all sorts of mischief, aided and abetted by the artificially high-pitched voice of an adult puppeteer. Now that I was 11, practically an adult in my own eyes, and also living abroad, I could spare myself such childishness. This Advent season, we huddled together on the sofa bed in our small Danish apartment and prepared ourselves for 24 episodes of laughter. 

The Julekalender with De Nattergale on TV2 immediately became a phenomenon. The language in this TV series was a combination of Jutland dialect and English, and has been called both pidgin and Julekalender English, with entirely Jutland expressions such as De' bår dæjli’ and mixed expressions such as Ah shit! It's på Danish!. Combined with catchy music that stuck in your head immediately, the series was nothing short of a stroke of genius. My sisters and I sang It’s hard to be a nissemand while brushing our teeth, doing our homework, and cycling to school. 

When my mother's exchange stay in Odense was over, we moved back home to Ås, and I had to give up the Danish inverted sentences and get used to Norwegian comma rules again. I brought home 58 handwritten letters from my classmates, as well as the The Julekalender CD with De Nattergale. It was now February, and the family was almost a little tired of The Støveldance. Almost. But when Christmas came around again, we played the CD from morning to night. 

Then winter and spring passed, the blonde boy had long since broken up with her via a note in Norwegian class, and the number of children of divorce in the class steadily increased. After a few less memorable Christmas calendars on TV in the years that followed, the unthinkable happened: The Julekalender came to TV in Norwegian translation in 1994. Kartoffelavleren had become Potetbonden. De' bår dæjli’ had become Bærre lækkert! The Norwegian people, for their part, were blissfully unaware that they were watching a Danish smash hit. 

A large part of the reason why The Julekalender was such a huge success in Norway was that it was adapted to Norwegian conditions and the Norwegian audience in an exemplary manner. The dialogue was adapted to the dialect and local conditions. The characters appeared so authentically Norwegian that people thought the TV series was entirely Norwegian. The characters were easily recognizable types, potato farmers who spoke the Trøndelag dialect. Some have argued that the Norwegian version of The Julekalender was more Norwegian than the Danish original was Danish. The Norwegian band The Travelling Strawberries also seemed to be born for the roles of Olaf, Gjertrud, and Benny. The people took the characters to their hearts. The impact of this hilarious little TV series was enormous. Norwegian TV2 Zebra has broadcast the Norwegian version every Christmas since. Thirty years later, people still walk around saying bob, bob, bob at all hours of the day and night.

Of course, there may be a bit too much Christmas on the monitor in the coming weeks. But some things are unavoidable, such as incense, Christmas carols, gingerbread cookies, and clementines. Last December, I lured my husband and children onto the sofa to watch The Julekalender in Danish. It didn't take long before they were also singing "It's hard to be a nissemand" while brushing their teeth, doing their homework, and biking to school. The circle is complete, the cultural exchange complete.

No, wait. We're going to see it again this year. In Norwegian.

Rannveig's article was originally written in her native language, Norwegian:

Om Julen i mitt barndomshjem

Jeg unner meg en klementin og en håndfull peppernøtter i pausen på hjemmekontoret. Effekten er nærmest pavlovsk, eller skal jeg si proustsk, for i bakhodet dukker det opp en sentimental julesang: De kjære minner dukker frem. Og så gjør de dét, men ikke bare fra julen.

Lufta var stinn av syrin der jeg stod og tviholdt i sykkelstyret. Foran meg sto den jevnaldrende lysluggen jeg hadde utvekslet hemmelige lapper og viskelær med i skoletimene. Siden vi var de eneste skilsmissebarna i klassen, var vi kjærester. Og ettersom jeg nå skulle flytte til Danmark, ville forholdet vårt bli langdistanse heretter. Jeg hadde øvd på hånda. Nå gjaldt det. Jeg lente meg fram uten å slippe taket i sykkelen og stjal mitt livs første, om enn knusktørre kyss. “Hadet”, sa jeg og syklet min vei.

Verden ventet, og jeg pakket med meg det fineste brevpapiret jeg hadde. Hvis jeg først skulle flytte fra Ås, et lite tettsted og min barndoms trygge favn, skulle jeg sannelig skrive hjem om det. 

Den første tiden i den nye byen gikk med til å sammenligne. Ås hadde kombinert rådhus og kino, i Odense kunne jeg kjøpe slush i svømmehallen. Ås hadde garnbutikken An-Ma, jernvarehandelen Erik Johansen og skobutikken Sko-Jan. Odense hadde Magasin. 

På skolen så de danske klassekameratene mine litt rart på meg. De var hyggelige, men forsto ikke et kvekk av hva jeg sa, derfor sa jeg minst mulig. Men hver gang noen snakket til meg på dansk, måtte jeg passe meg for ikke å le. Ikke bare fordi jeg var ung, nervøs og følgelig fnisete, men det virket for meg som at alle dansker bare fant på sine egne idiomer, talemåter og ordtak på stående fot: Å gå agurk, få en appelsin i turbanen, se giraffen, sende apen videre. Man blir jo lattermild av sånt. Og basert på det rike tilfanget av særdanske og fullstendig tøysete uttrykk kunne det virke som danskene tok seg selv mindre høytidelig enn nordmenn. 

I god tid før advent dukket juledekorasjonene opp i Odense. Der jeg kom fra var det ikke snakk om å pynte til jul før første søndag i advent, til nød første desember. Juletreet skulle pyntes lille julaften. Å forville seg inn på nevnte Magasin i november var derfor et kultursjokk for søstrene mine og meg. Så klart butikkene på Ås også hadde julepynt: Jernvarehandelen Erik Johansen, for eksempel, hadde en årviss, fregnete og ganske skummel fjøsnisse tilfeldig plassert på en haug med halm i butikkvinduet. Nissen hadde en mekanisk arm som beveget seg slik at det skulle se ut som han spiste grøt med tresleiv. Sko-Jan hadde et lite juletre med små julekuler, tror jeg. Flere butikker hadde fakler utenfor, slik at man kunne se hålka der det ikke var strødd, og dermed spare lårhalsen.

Magasin, derimot, hadde varmekabler i i fortauet, overdådig glitrende belysning både eksternt og internt, og var en gulldryppende fantasi iført røde sløyfer, høye hæler, cellofan, kasjmirkåper, silkebånd og en duft av kanel, nellik, brente mandler, karamell, marsipan og lakris, luksuriøs parfyme, varm sjokolade og granbar. Vi gikk storøyde rundt og snuste inn den kommersielle herligheten. Dette lignet ikke noe vi hadde sett før. 

Apropos sett før; dette året valgte NRK å kjøre reprise av Teodors julekalender (1986). Som femåring elsket jeg Teodor, en koselig bamse som fant på mye rart, godt hjulpet av den tilgjort lyse stemmen til en voksen dukkefører. Nå som jeg var 11, altså praktisk talt voksen i mine øyne, og dessuten bodde i Utlandet, kunne jeg spare meg for denslags barnsligheter. Denne adventstiden klemte vi oss heller sammen i sovesofaen i den lille danske leiligheten og gjorde oss klare for en latterkrampe i 24 deler. 

The Julekalender med De Nattergale på TV2 ble umiddelbart et fenomen. Språket i denne tv-serien var en kombinasjon av jysk dialekt og engelsk, og har blitt kalt både pidgin og julekalenderengelsk, med heljyske uttrykk som De' bår dæjli’ og blandingsuttrykk som Ah shit! It's på Danish!. Kombinert med fengende musikk som festet seg umiddelbart, var serien en aldri så liten genistrek. Søstrene mine og jeg sang It’s hard to be a nissemand mens vi pusset tenner, gjorde lekser, syklet til skolen. 

Da min mors utvekslingsopphold i Odense var over, flyttet vi hjem igjen til Ås, og jeg måtte legge av meg de danske, inverterte setninger, og venne meg til norske kommaregler igjen. Med meg hjem hadde jeg 58 håndskrevne brev fra mine klassekamerater, samt The Julekalender-CD-en med De Nattergale. Det hadde blitt februar, og familien var nesten litt lei av The Støveldance. Bare nesten. Men da det ble jul igjen, spilte vi CD-en fra morgen til kveld. 

Siden skulle det gå både vinter og vår, lysluggen hadde forlengst gjort det slutt via en papirlapp i norsktimen, og andelen skilsmissebarn i klassen økte jevnt og trutt. Etter noen mindre minneverdige julekalendere på tv i årene som fulgte, skjedde det utenkelige: The Julekalender kom på tv i norsk oversettelse i 1994. Kartoffelavleren hadde blitt Potetbonden. De' bår dæjli’ hadde blitt Bærre lækkert! Det norske folk var på sin side lykkelig uvitende om at de satt og så på en dansk braksuksess. 

En stor del av årsaken til at The Julekalender ble en så stor suksess også på norsk, var at tilretteleggingen til norske forhold og norsk publikum var forbilledlig. Dialogen var tilpasset dialekt og lokale forhold. Rollefigurene fremsto som erkenorske i en sånn grad at folk tok tv-serien for å være helnorsk. Karakterene var lett gjenkjennelige typer, potetbønder som snakket kav trønderdialekt. Noen har ment at den norske versjonen av The Julekalender var norskere enn den danske originalen var dansk. Det norske bandet The Travelling Strawberries lot dessuten til å være født til rollene som Olaf, Gjertrud og Benny. Folket trykket karakterene til sitt bryst. Slagkraften i denne lattervekkende, lille tv-serien var enorm. Norske Tv2 Zebra har sendt den norske versjonen hver eneste jul siden. 30 år etter går folk fortsatt rundt og sier bob, bob, bob i tide og utide.

Det kan så klart bli litt mye jul i monitor i tiden som kommer. Men enkelte ting kommer man ikke unna, som kongerøkelse, julesanger, peppernøtter og klementiner. I desember i fjor lurte jeg mann og barn ned i sofaen for å se The Julekalender på dansk. Det tok ikke lang tid før de også sang “It’s hard to be a nissemand” mens de pusset tenner, gjorde lekser og syklet til skolen. Ringen er sluttet, kulturutvekslingen komplett.

Nei, vent. I år skal vi se den igjen. På norsk.